I dag er det nøyaktig fire uker siden vi kom hjem fra Asia. Det har vært noen travle uker. Jeg startet på jobb igjen på Liknes skole dagen etter jeg landet på norsk jord. I tillegg har jeg hatt tusen ting som har måttet gjøres. Det er utrolig hvor mye som har samlet seg opp i løpet av fire uker. Men dette siste blogginnlegget skal handle om mine tanker tilbake til Asia, ikke tiden i Norge.

Jeg har gjort meg opp mange tanker om Asia underveis. Men nå som jeg har fått turen litt på avstand er det lettere å sortere tankene. Først og fremst: Jeg angrer ikke på at jeg dro! Men ville jeg dratt på nytt? Jeg tviler på at jeg kommer til å tilbringe fire nye måneder i Asia. Livet er for kort til å bo i Asia. Jeg er glad jeg dro denne ene gangen, men tror ikke Asia er plassen for meg. Jeg stortrivdes på studiet, jeg likte varmen, det var en topp gjeng å reise meg og jeg elsket Singapore. Men når man liker seg best i det asiatiske landet som er mer europeisk enn Eurapa selv, hvorfor ikke heller bo i Europa? Vi har det knallgodt i Norge. Sammenlignet med Asia kan vi nesten ikke klage på noe som helst. Jeg har alltid vært glad jeg er født i Norge, for jeg har visst vi har det godt, men nå vet jeg det sikkert på en helt annen måte, for jeg har prøvd Asia.

Studieopplegget er genialt. Man lærer om religionen og kulturen på en måte det ikke er mulig å lære ved å lese i bøker! Vi har sett en masse, vi har opplevd en masse og ikke minst har vi deltatt i en masse.

Jeg tror jeg i mye større grad har lært å sette pris på de viktige tingene i livet. Ved å bo på to- til firemannsrom hele tiden ble man tvunget til å være sosial. Jeg har alltid likt å ha tid for meg selv, og det å ha folk rundt seg 24 timer i døgnet i fire måneder var nok noe av det tøffeste. Men det lærte meg i enda større grad å sette pris på det sosiale. I tillegg så lærte det meg å verdsette friheten ved å være alene. Jeg vurderer også å kutte ut mobilen. Sønnen til foreleseren var med oss tre uker på Sri Lanka. Han hadde ikke hatt mobil på flere år. Som han sa, så kunne folk ringe på hustelefonen eller sende ham ei melding på facebook hvis de ville ham noe. Mobilen min er fryktelig ustabil, så jeg må snart levere den inn til reperasjon, og vurderer sterkt å ikke bruke annen mobil imens, men se om jeg klarer meg ei uke eller to uten mobilen. Folk greide det jo før i «gamle dager»… Andre ting jeg vurderer å kutte ut på sikt er politikken. Vi er en knallgrei gjeng som møtes på gruppemøter på mandagene, men jeg greide meg jo fint fire måneder uten politikk, og de andre greide seg fint uten meg. Så kanskje jeg egentlig bør bruke tiden til noe mer fornuftig? Men nå blir jeg med en periode til, så får fremtiden vise hva det blir til. Til høsten har jeg også takket ja til å stille til valg til menighetsrådet. Så det kan bli spennende å prøve. Levi, foreleseren på studiet, hadde en timefilosofi jeg hadde litt sansen for. Hver time skulle være en god time. I korte trekk så gikk det ut på at man skulle gjøre ting man likte og hadde lyst til, så man kunne samle på gode timer. Det er ingen dom ide.

Vi gikk også noen kjempelange avstander til fots. Foreleseren ledet ann, og vi andre hang som et slips baketter. Selv om det ble lite jogging til oppvarming til hav til hei, fikk jeg økt kondisen godt ved å gå såpass mye mer enn jeg er vandt til. I ettertid har jeg også fortsatt hjemme med å gå mye turer, og har også jogget en del med Elisabeth, og på tirsdag skal vi på shapes å melde oss inn i treningsstudioet.

Selv om vi spiste mye på restaurant og til tider ble litt irritert over at det tok så lang tid å få maten, har vertfall fire måneder i østen lært meg å like mye ny mat. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle få devilled chicken til favorittrett på Sri Lanka? Kylling kokt i chillysaus. Riktignok har jeg en svakhet for piffi, men ellers har jeg aldri vært noe fan av sterk mat!

Kanskje det mest spennende med turen er hva det har gjort med meg religiøst. Jeg har altid sett på meg selv som kristen. Jeg er oppvokt i kristne omgivelser, men måtte på en måte ta et valg ei gang i ungdommen. Jeg tok da et valg ut fra fornuften om at jeg syntes verden var for komplisert til å være kommet til tilfeldig, så jeg meinte at en gud eller en kraft måtte stå bak alt sammen. Men jeg har aldri hatt noe vekkelse der jeg har møtt Gud, og derfor vet at kristendommen er den rette. Men når jeg er oppvokt i en kristen kultur, føles det naturlig at jeg er kristen.  Hadde jeg vært oppvokt i et midtøsten hadde jeg nok vært muslim, eller jeg hadde vært jøde om jeg var født av jødiske foreldre. Jeg har alltid hatt stor forståelse for alle de tre midtøstenreligionene, men en viktig grunn for å dra til Asia på religionsstudie var at jeg aldri har forstått meg på de østlige religionene, hinduismen og buddhismen. Det nærmeste jeg hadde vært var templene i Oslo. Der fremsto buddhismen flott og «rein» mens hinduismen var rotete, bråkete og «skitten». Da tenker jeg først og fremst på templene. I Asia viste mangfoldet seg. Jeg trodde buddhismen var en positiv fredsreligion, men nå har jeg vært i helvetestempler innen buddhismen og sett hvor mye krig som også har blitt ført med buddhismens velsignelse. Jeg har også sett reine og flotte hindutempler, så fordommene raknet litt kan man si. Men uansett hvilken religion folk har, har jeg møtt utrolig mange flotte mennesker. Men hva har fire måneder i østen gjort med meg? Jo, jeg er fortsatt kristen. Kristendommen er den riktige troen for meg. Men jeg har nok blitt enda mer overbevist om at det finnes mange veier til himmelen. I bunn og grunn tror jeg nok at de aller fleste religioner (kanskje alle) egentlig tror på den samme guden/skaperen, men at kulturen har gjort at troen har utviklet seg forskjellig i ulike deler av verden. Derfor føler jeg at det blir feil å si at andre religioner er «feil». I deres kultur er de nok riktige. Og jeg har sett og hørt mange sterke historier om hvordan kristne misjonærer har «kristnet» asiater på forskjellige fryktelige måter og kommet med «den riktige og overlegne troen». Jeg har nok blitt enda mer skeptisk til misjonsvirksomhet, dersom det går ut på å omvende. Da foretrekker jeg heller hjelpearbeid. For meg er kristendommen riktig, men for en malay har jeg full forståelse for at islam er riktig eller at buddhimen er riktig for en singaleser på lik linje med at hinduismen kan være riktig for en tamil. Men det viktigste må jo være at vi alle er gode menensker! Jeg vil heller at et menneske skal være en god buddhist enn en dårlig kristen. Og som Tissa Balasuria, en katolsk prest på Sri Lanka, sa: Buddha og Jesus forkynte etikk, ikke religiøs lære (dogmer). Videre hevdet han at om Jesus og Buddha hadde møttes, så ville de nok blitt gode venner. Det tror jeg det ligger mye sant i! Jesu budskap om nestekjærlighet er viktigere enn Paulus’ dogmer innen kristendommen. Det tror jeg han har helt rett i, og jeg ser på han som en klok mann, til tross for at han ble ekskommunisert (nektet nattverden) fra den katolske kirka på grunn av uttalelsene sine. Også Boff, en annen katolsk prest, har sagt at Jesu budskap er kjærlighet.  Det er slike prester som gjør meg glad! Da kjenner jeg at jeg fortsatt kan være en kristen. Levi, foreleseren vår som også er prest, sa også at det handler om å tro, at man ikke nødvendigvis vet. Og avslutningsvis vil jeg sitere søskenbarnet mitt, Jim Vidar, fra en annen sammenheng, men uttalelsen passer også her: «Jo sikrere man er på en ting, desto mindre vet man om det.»

Takk til alle som har fulgt bloggen!